Etter femti år som leder i privat næringsliv og i ulike organisasjoner ble jeg valgt til ordfører i min mellomstore hjemkommune for Arbeiderpartiet for tre måneder siden. Valgt av folket.
Tiden som ordførerkandidat og senere ordfører har gjort meg betenkt. Det er ikke jobben som er utfordringen. Det handler om hvordan man som «toppolitiker» blir stigmatisert, angrepet, bombardert med «fake news», gått etter, blottstilt og forhåndsdømt.
Noe lignende har jeg aldri opplevd før. Deler av dette er egenopplevd. Men jeg er også vitne til at de som er høyere oppe i det politiske systemet er enda mer i søkelyset enn meg selv.
Ordføreren får gjennomgå i sosiale medier: «Arrogansen vil ingen ende ta»
Nå er det politikernes masteroppgaver som er gjenstand for gravejournalistikk. I øyeblikket er alle landets redaksjoner i gang med en omfattende sensur av masteroppgaven som Ingvild Kjerkol har levert sammen med en medstudent. Dette skjer før Nord Universitet har konkludert i saken.
Selvfølgelig er det slik at Kjerkol – liksom alle andre i samme situasjon – må regne med en grundig og helhetlig gjennomgang som vil ende opp med at oppgaven fortsatt står eller blir underkjent. På samme måten som andre studenter.
Slik skal det være. Og slik blir det.
Da det ble funnet et par tekstlikheter mellom Kjerkol sin oppgave og en annen oppgave ble jeg kontaktet av journalister. Det handlet om et par avsnitt på én tekstside av i alt 120 sider.
Jeg sa som sant var at dette var lite å lage en mediesak om. Ja, det var gjort feil. Det var mangler i kvalitetssikringen av oppgaven før innlevering. Det må de stå til rette for. Men større sak enn det var det ikke, etter min mening.
Jeg sa også at man sikkert ville funnet lignende feil i andres masteroppgaver om KI ble brukt for å sjekke disse.
Ordføreren kritisk til Kjerkol-bråket: – En slurvefeil hvem som helst kunne gjort
Men dette er jo ikke interessant. For det er jo toppolitikerne man er ute etter. Mediestormen vi nå er vitne til skaper masser av klikk, lesere, lyttere og seere. Det er dette det handler om; nye abonnenter og mer annonseinntekter.
Jeg er selvsagt tilhenger av at vi som politikere skal sees i kortene i forhold til det vil holder på med. Men i noen tilfeller går mediene for langt.
De fremstår som dommere der andre skal dømme. De fremstiller saker ensidig negativt og bidrar til det samme i sosiale medier. Resultatet blir generelt økt politikerforakt. Dette truer demokratiet. Det er mange nok som vil ta den rollen uten at vi bidrar selv.
Etter at jeg besvarte mediehenvendelser sist helg, har jeg selv blitt skyteskive for hatmeldinger og beskyldninger via sms, e-poster og messenger fra hele landet.
Dette skjer bare fordi jeg gir uttrykk for en mening som ikke passer med medienes fremstilling av saken. Dette tåler jeg.
Langer ut etter at det nye flertallet gikk til omkamp: – Dette er en fryktelig trasig utvikling
Men jeg etterlyser en mer balansert fremstilling med riktig proporsjoner, som kunne bidratt til mer balanserte refleksjoner ute i samfunnet vårt.
Tilliten til våre politikere har blitt svekket av en rekke saker de siste årene. Dette har rammet alle partier. I mange gravsaker har mediene gjort en god jobb for å avdekke ulike store overtramp.
I andre tilfeller har oppmerksomheten og fordømmelsen vært overdimensjonert. Slik opplever jeg denne saken.
Forhåndsdømming og ensidig negativ fremstilling av saker bidrar til at enda færre blir villige til å påta seg politisk arbeid og tre inn i politiske stillinger.
Slikt tar også oppmerksomheten og energien bort fra det politiske arbeidet man egentlig skal drive med.
Dette gjelder både lokalpolitikken og den nasjonale arenaen.
Ideen om pressen som vaktbikkje svekkes også når målet blir å skape flest mulig saker med ensidig fremstilling per mulig politisk skandale, og det uten at hver sak bringer noe vesentlig nytt til torgs.