Gi meg et parti som har mot til å si at vi har stått med hue i sanden lenge nok

Innlegg: Ann Mari Sørhøy har tatt seg en kjøretur i det politiske landskapet før valget - og gjort seg noen betraktninger.

TAR EN HVIL
i grøftekanten og observerer verdidebatten i hvert sitt kjørefelt.
Begrepet Norske Verdier har forkjørsrett.

Med kurs mot en ubønnhørlig rundkjøring, hvor medmenneskelighet, åpenhet, empati og troen på individet, omfavner alle?
Forhåpentligvis.

Kjære norske politiske aktører. Det må gå an å skilte bedre.

Gi meg et parti som har mot til å si at vi har stått med hue i sanden lenge nok.
At vi må fordele bedre.
At vi må slutte å tro at denne planeten er en lekeplass.
At det er alvor.
Hvis milliarder av mennesker skal bo og brødfø seg her i 100 år til, eller mer, må vi tenke annerledes. Tenke sammen.

Burde vi alle synge sammen med John Lennon nå? «You say I am a Dreamer».
Eller gidder vi høre mer debatt?
Mer valgflesk innimellom slitne hjernesynapser?
Mer forførelse, forledelse og foreldelse?
Mer slagord og polemikk ?

Tror enhver kjenner at nok er nok. Men ta steget, følge hjertet og omfavne den politikken som alle sier er umulig? Men nødvendig.

Jeg forhåndstemmer om tre dager, så kan alt gå sin vante gang. Drar på hytta, fisker og plukker blåbær frem til valget. Noe sånt.
Enda kan vi sanke mat. Det er ingen selvfølge at dette er mulig i uoverskuelig fremtid.

Takknemmelig for å være en fattig, «forhenværende» kunstner. Glad jeg ikke kjenner suget etter å pusse opp kjøkkenet for 20 tusen. Slippe å velge mellom 20 robotklippermodeller.

Av og til kjenner jeg meg som «best i test».
Oppdrar en skolestarter til å forbruke mindre og skape selv.
Glad for at jeg kan lære bort kunsten å kreere, fantasere, spille, finne på, ha tid.
Lim og en bøtte skjell og stein fra Hoøya.
Koke ripssaft, synge en sang. Krangle og grine. Om små ting som blir store. Komme forbi den kneika, og henge med mormor på en søndag uten mål og mening.

Litt overrasket og urolig fordi mitt karbonavtrykk fordrer et snes nye kloder hvis alle skulle «lukse» som meg.

Håpefull fordi produksjon ikke nødvendigvis linkes til veksten av tjenester og konsum av varer.
Fordi verdien av sosial intelligens, har etablert en posisjon.
Fordi omtanke er en form for effektivitet.
Fordi raushet er en verdi i seg selv.
Fordi gode relasjoner skaper vekst.

Oppmerksomhet, tillit og ettertenksomhet har et stort rom i våre hus. Det reflekteres ikke via debatten forut for et viktig valg. Trist som faen.

Føler meg på ingen måte truet.
Føler empati med alle som gjør det.
Sympati er noe annet.
Her svikter jeg.

Jeg er ikke bedre enn dere.
Jeg har bare hatt litt flaks, fordi jeg har kjent på sider av livet som majoriteten av klodens befolkning opplever daglig.
Å tape, stoppe, slite, vantrives.

Ydmykelse og vantro.

Erkjenne, vokse, sortere.
Forkaste, velge BORT.
Skape, virke, inspirere.
Bryte ned, bygge opp.
Igjen og igjen.

Det er tross alt innafor.
Rømmer ei stund,
før stemmene fra de Etablerte Sannheters Emirater og omegn,
drukner mitt store lille verdensbilde.

Min pur unge stemme går til dette nye Luksuspartiet som vil stanse oljenæringen og satse på mer statlig «risikokapital». Partiet som ikke vet veien, men erkjenner at vi kjører i motsatt retning.
Tross alt. Maten er halve føda. Godt valg.

Kommenter gjerne, men vis saklighet: